Så var vi på nett igjen!

På senhøsten i 2017 ble bandet endelig enige om nytt navn på bandet, etter at vi har vært navnløse i flere år. Det gamle bandnavnet "The Getaways" ble bortvalgt allerede i 2014 eller så, og siden har vi vandret viljeløse og navneløse omkring. Ok, kanskje ikke viljeløse. Men navneløse har vi vært, og i tillegg har vi vært bassistløse og dermed også søvnløse i flere perioder.

En gitarist ut og en i mente
Men la oss starte der den gamle nettsiden sluttet. På et eller annet tidspunkt etter bandets andre og foreløpig siste opptreden på Skvuppfestivalen ble vi forlatt av vår kjære gitarist Mattias Jahr. Det oppstod en voldsom håndgemeng i det han forsøkte å forlate øvingslokalet vårt på Prestheia, og i kampens hete skal medlemmer på begge sider ha mistet opptil flere tenner. Det er i alle fall slik jeg husker det - men hukommelsen min går jo ikke mange sekundene tilbake i tid. Dessuten var jeg visstnok ikke til stede akkurat denne dagen heller. Skal man tro de andre medlemmene forløp det hele uten det minste snev av dramatikk.

Heldigvis hadde vi en gitarist til overs. Eller, ikke til overs, men i tillegg. Altså, vi hadde to gitarister. Så når den ene forsvant hadde vi fortsatt en igjen.

No more mister bass guy!
Uansett, noe senere mistet vi også vår stabile og habile bassmann, Per Åge Valseth, som fant det for godt å flytte til Oslo. Om det var for å bli kvitt forpliktelsene med bandøvinger hver uke vites ikke sikkert, men det er selvsagt en mulighet for at presset ble for stort - spesielt etter at vi begynte å mase om at han alltid måtte ta med seg Moog-synthen på øvingene. Moogs saker er tunge saker.

Bass. Nærmere bestemt "Striped Bass".
De som har spilt i band vet hvor vanskelig det kan være å finne bassister. Det er dessverre ikke det første instrumentet kidsa vurderer når de skal ta fatt på musikkarrieren. Nå er ikke jeg bassist, men det fremstår unektelig som et ganske kjedelig instrument å sitte alene hjemme og klimpre på, og hvis du i stedet tar steget opp til gitarinstrumentet må du riktignok lære deg et par strenger ekstra, og gjerne også noen akkorder, men selv lenge før du har lært å spille "Smoke on the water" med to fingre har du fått forhøyet status i venneflokken, blitt sjefen i gata og kongen av både bakgården og campingplassen. Derfor er det kanskje ikke så rart at det finnes langt flere gitarister enn bassisister.

Nok om det. Det gikk noen måneder, kanskje til og med år (det var det med hukommelsen) uten bassist før Karl Olav Segrov Mortensen plutselig en dag stod i døra og tilbød sine dype toner. Nok en gang var vi velsignet med stødige signaler i de laveste frekvensområdene. Men i horisonten bygde det seg opp til storm med orkan i kastene.

Eller, det gjorde det vel ikke. Men også Karl Olav måtte kaste inn håndkledet etter en stund på grunn av forpliktelser på jobb. Nok en gang stod vi uten bassist.

I'm all 'bout that bass
Heldigvis viste det seg at vi ikke måtte gå så langt for å finne ny bassist denne gangen, for blant Elises kolleger på Prestheia Skole viste det seg nemlig at det fantes en særdeles habil gitarist. Slæsj bassist. Og han var åpen for å møte til audition. Som sagt så gjort, Petter Klausen møtte, vi spilte så godt vi kunne, og han fant oss tilstrekkelige. Audition var bestått.

Og der står vi akkurat nå, endelig fulltallige og fulle av iver. Og med et bandnavn alle medlemmene ser ut til å trives med. Satt sammen av to vilkårlige ord som poppet opp, ikke sammen - men hver for seg, i en eller annen online "band name generator". Underveis har vi vært innom navn som "Frøken Fryd", "Wildcard" og alle tenkelige kombinasjoner av ord satt sammen med ordene "Sonic", "Garden" og "Sound". Navnet "What if you don't like duck?" lå også på bordet et par ukers tid før vi endelig fikk samlet vettet og endte opp med "Since June".

Back to the handworker!
Vår første konsert med nytt navn og full (men likevel edru) besetning ble unnagjort på Håndverkeren den 27. januar 2018, såvidt litt over fem år siden sist vi stod på samme scene. Denne gangen hadde vi også dyttet in-ear-plugger i ørene, og mens publikum kunne nyte de smektende tonene fra Since June, hadde vi selv fornøyelsen av å høre på et litt mindre behagelig clicktrack og band cues som til enhver tid forklarte oss hvor vi var i sangene og hvorfor (men ikke så mye hvorfor som derfor). Og det var verdt det, for sjelden har vi vært så stødige på våre feler og fjøler, og tilbakemeldingene etter konserten har vært overveldende.

Fast forward to today..
Det var fortiden. Nå retter vi blikket mot fremtiden og satser på en kreativ og produktiv periode hvor nye melodier kommer "ræganse på ei fjøl", som perler på en snor og som akkordbesifring på et foredlet stykke trevirke. Tinnitusen får vente.